Medavhengighet
Medavhengighet
Medavhengighet
Medavhengighet (codependence) er en tilstand hvor mennesket er psykologisk avhengig i et annet menneskes destruktive livsførsel. F.eks. et annet menneskes rusmisbruk, gamling e.l.
En annent forsøk på å forklare det på er å si at menneskets fokusering i all for stor utstrekning går utover mot ting, utover mot situasjoner og mennesker - utenfor seg selv. At et menneske styres av sine omgivelser fordi kontakten innover har blitt svekket. En person som har det slik føler ofte en konstant indre uro eller tomhet. Andre symptomer kan være et behov for kontroll, en følelse av å bli kontrollert eller at en føler seg ansvarlig for andres problemer.
Personer med medavhengighetsproblemer opplever ofte at relasjoner til andre mennesker går i stykker eller at de ikke klarer å forplikte seg. Andre igjen tar alt for mye ansvar i forhold og får lite eller ingenting tilbake. Den medavhengige personen kan føle seg tvunget til en bestemt type adferd (for eksempel å hindre en annen i å skade seg). Hun/han kan også etter hvert utvikle alvorlige lidelser som spiseforstyrrelser eller rusavhengighet. Det å føle seg utslitt, mislykket, ulykkelig og forvirret er ikke uvanlig hvis man har utviklet et medavhengighetsmønster. Og det viser seg ofte vanskelig å komme ut av dette på egenhånd.
"Av alle de viktige begrepene som har blitt oppdaget og utviklet gjennom det siste århundret fremstår medavhengighetskonseptet som den kanskje mest praktisk orienterte og effektive løsningen for å hjelpe mennesker til helbredelse på en mer helhetlig måte fra et stort antall psykiske plager og lidelser".
Medavhengighet kalles en sykdom, en lidelse. Men ikke i begrepets tradisjonelle betydning. Medavhengighet er mye mer enn det og favner i videste forstand hele menneskehetens kritiske situasjon; det at vi mennesker lever våre liv uten kontakt med vår innerste kjerne, vårt livs bestemmelse og vår naturlige åndelighet. Og når vi handler uten denne kontakten oppstår kaos, vold og isolasjon. Ett eller annet sted på veien ble vi tvunget til å finne måter å døyve smerte på som gikk på bekostning av å være sann og ekte.
Vi ble tvunget til å velge sosial aksept fremfor frihet, og maskenes trygghet fremfor kreativ og eksperimentell sårbarhet som er forutsetningen for all sann skaperkraft. Medavhengighetsbegrepet er et moderne psykologisk konsept som tar utgangspunkt i at individet, gjennom å bli tilført informasjon og kunnskap, selv skal kunne stille diagnosen og deretter ta ansvar for sin egen rehabilitering - i samspill med et kompetent hjelpeapparat og andre mennesker som arbeider mot samme mål.
I Norge er medavhengighetsbegrepet fortsatt lite kjent, og det finnes pr. dags dato kun offentlig behandling for dette i tilknytning til rusmiddelomsorgen. Dette betyr at bare de som er pårørende til en alkoholiker/narkoman vil kunne få hjelp fra det offentlige, og selv her er hjelpen som tilbys ofte tilfeldig, sekundær (rusavhengighet er det primære) og stort sett kortvarig. Alternativet for noen blir da å oppsøke frittstående terapeuter og psykoterapeutiske grupper, ulike støttesentra og lignende. Dette viser seg i mange tilfeller å være utilstrekkelig når ikke terapien kartlegger og spesifikt behandler tilstanden medavhengighet. Noen får hjelp gjennom ulike selvhjelpsgrupper. Men konklusjonen er, at de fleste som identifiserer seg med problematikken medavhengighet, stort sett har stått uten et helhetlig tilbud om behandling i Norge.
Historisk bakgrunn og utvikling av begrepet
På det tidspunkt hvor dette kompendiet blir laget (1999) er det mindre enn tyve år siden noen definerte og tok i bruk begrepet medavhengighet første gang. Både den engelske termen codependence og den norske; medavhengighet (MA) kan gi et noe begrenset og misvisende inntrykk av hva dette egentlig dreier seg om. Det kan imidlertid bli mer forståelig hvis vi tar i betraktning at medavhengighet til å begynne med ble observert (og senere definert som egen lidelse) på behandlingsinstitusjoner for rusavhengighet*.
Behandlerne her ble etter hvert klar over at det ikke bare var misbrukeren selv som hadde helt klart definerte symptomer på sin lidelse. Tilsvarende, like klart observerbare symptomer viste seg hos misbrukerens nærmeste familie som kom inn til familieterapi. Det viste seg å være et helt familiesystem som var dysfunksjonelt og hvor alle deltakerne hadde sine klart definerte roller med èn klar funksjon; å opprettholde systemet i sin nåværende form.
Dette skjer ved at èn person er hovedsymptombærer (misbrukeren/den avhengige) og gjennom at de andre i familien tilpasser seg på forskjellig dysfunksjonelt vis til misbrukeren, derav betegnelsen medavhengig. Senere observasjoner har vist at denne tillærte medavhengige adferden også utvikler seg hos personer som ikke har vokst opp i hjem med rusavhengighet, men hvor nærmere undersøkelse avdekker dysfunksjonalitet på andre måter.
Dette kan være familier hvor én av foreldrene har en psykisk lidelse eller personlighetsforstyrrelse, hvor én av foreldrene lider under andre former for tvangsadferd (sexavhengighet, spiseforstyrrelser, spillegalskap etc) eller i familier med ubearbeidede traumer som gjør at barnets ulike behov ikke blir møtt. *Alle steder i teksten hvor termen rusmisbruk eller rusavhengighet blir brukt menes her misbruk og avhengighet av alkohol og/eller legale reseptbelagte, bevissthetsendrende medikamenter (som for eksempel valium), samt alle former for illegale narkotiske stoffer. Vi skiller videre mellom misbruk og avhengighet.
Misbruk over tid kan føre til avhengighet som kan defineres på følgende måte:
Et sett av strategier for å unngå følelsesmessig smerte som, når gjentatt rutinemessig over tid, på et visst tidspunkt overtar kommandoen og fratar individet sin frie vilje.
Forskere i dag begynner å enes om, at avhengighet er irreversibelt; det vil si at et individ som gjennom sitt misbruk har utviklet avhengighet ikke på noe senere tidspunkt vil kunne tilføre kroppen den samme substans eller gjenoppta samme, destruktive handlingsmønster uten at lidelsen utløses på nytt.
Definisjoner på medavhengighet:
Medavhengighet som diagnose eller psykologisk konsept er som tidligere nevnt fortsatt lite kjent i Norge, både i hjelpeapparat og blant brukere av ulike hjelpeinstanser. En grunn til dette er kanskje at det har vist seg vanskelig å enes om én definisjon, og at noen av symptomene også viser seg ved andre psykiske lidelser, noe som kan vanskeliggjøre avgrensningen mot andre sykdomsbilder.
Det finnes pr i dag minst ett tyvetalls definisjoner på medavhengighet som alle til dels vektlegger forskjellige aspekter ved MA-tilstanden. Flere av definisjonene betoner imidlertid nettopp det dysfunksjonelle oppvekstmiljøet; dvs primærfamilien som hovedårsak til utvikling av MA. Flere nevner symptomer som kronisk anspenthet, et ekstremt behov for kontroll, en følelse av å bli kontrollert og manglende kontakt med sin egen indre kjerne som kjennetegn på medavhengighet. Som en følge av dette siste er et annet hovedtrekk at fokuset alltid peker utover, vekk fra en selv og over på en annen person eller objekt som får all oppmerksomhet og energi.
Kilde: Hovedoppgave om medavhengighet, Carina Holandsli -99
Sist oppdatert (tirsdag 03. august 2010 20:59)