Gimmestad Psykoterapi

En av fem sykehusinnleggelser er relatert til alkohol og inntak av andre rusmidler…

Når skal helse Norge begynne å se realitetene av rusproblematikken i øynene og se dette som den sykdommen det egentlig er? Rusavhengighet inklusive Alkoholisme blir av Vedens Helseorganisasjon (WHO) definert som en sykdom. I Norge definerer vi nå ovenfornevnte rusproblematikk i lys av et sykdomsbegrep. Men problemet sees bare i lys av enkeltindividet selv og er tatt ut av sin kompleksitet. Rusavhengighet med sitt komplekse omfang av komorbide (medsykdommer) burde løftes opp på nivå av andre somatiske og psykiatriske sykdommer.

Jeg mener som fagperson, etter femten års erfaring med behandling av rusavhengige og deres familier. At Helse – Norge står ovenfor en av de største og uløste samfunnsproblemene vi har i dag. Problemet synes også å være av epidemisk karakter noe dens eksplosive utvikling i samfunnet kan tyde på. Spørsmålet man bør stille seg er hva som får intellektuelle og velutdannede fagpersoner på dette området til å tvile på at rus og alkoholisme er en sykdom. I min femten år lange erfaring fra praksisfeltet som rådgiver innen spesialisthelsetjenesten og rusfeltet. Får jeg stadig tilbakemeldinger fra både avhengige og deres pårørende om at sykdomsforklaring er den eneste riktige måte å forklare problemet på.

I dag kan statistikk vise en mangedobling av rusrelatert kriminalitet. Det viser seg at en av fem sykehusinnleggelser skyldes alkohol og rusmidler. I Sverige viser dette tallet seg å være en av tre innleggelse. Dørene til psykiatriske akuttmottak ”løpes ned” av pasienter som egentlig hører hjemme i rusomsorgen, men som ikke har andre alternativer å vende seg mot. Standard løsning synes å være allment godtatt av legestanden som ”skyter fra hoften” med resepter som skal løse disse problemene. En kan spørre seg selv om det er fornuftig å la legestanden være den yrkesgruppen som bestemmer hvem som skal behandles og hva slags behandling den rusavhengige skal gis. Særlig i lys av at det i grunnutdanning til legene ikke gis utdypende opplæring om rusmiddelmisbruk. Legene gis heller ikke kunnskap om behandlingsapparatet og dets ulike behandlingsformer. Etter min faglige vurdering burde disse vurderingene i stede overlates til kvalifiserte psykologer.

I dagens sammenheng skrives det på løpende bånd ut reseptbelagte medisiner til rusavhengige for å slippe å ha denne pasientgruppen springende på kontoret. Skolemedisinens primære oppgave er jo å behandle ulike medisinske tilstander med medisiner og det kan hende det er dette som får legene til å behandle nærmest utelukkende med reseptblokka. Rusmisbruk er et symptom på underliggende alvorlige psykiske problemer som ikke kan løses med forsterkende medisiner. Det burde falle på sin egen urimelighet at rus ikke kan behandles med rus, slik alkoholisme heller ikke kan behandles med alkohol.  I det hele tatt vil symptombehandling her bare øke symptombildet og ytterligere forsterke sykdomsbildet til den avhengige.

Som fagperson ser jeg det som et problem å utelukkende gi terapeutisk hjelp i form av beroligende midler eller opioider (Subutex og Metadon). Ut fra mine erfaringer som gruppeterapeut er det ikke alle som trenger Legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Problematisk her er at ønsket om å rehabilitere helst ikke lykkes, men at den hjelpetrengende i in stedet habiliteres inn i videre avhengighet. Diagnoseverktøyet ADDIS som er diagnoseboken Helseministeren skal gå ut i fra gir føringer for tre enkle kriterier man skal se på når man belyser bruk av rusmidler og problemomfanget rundt disse.

1.    Bruk
2.    Skadelig bruk /misbruk
3.    Avhengighet

De som kommer inn under spesialisthelsetjenestens behandlingsapparat er hovedsakelig de som er i siste kategori tre (avhengighet). Dette er en gruppe som i følge det internasjonale diagnosesystemet ICD10 trenger totalavhold for å tilfriskne fra sin sykdom. Jeg støtter uttalelser fra mange av de fagpersoner som skriver intellektuelt rundt problemet men løsningen skriver de lite eller intet rundt; nettopp det å behandle med totalavhold. 

For å forsøke å lage en sammenheng er det nødvendig å ikke bare se dette på et individnivå, men bevege seg til et system som omfatter omgivelsene rundt den rusavhengige.  Forskningen viser at for hvert enkeltindivid som er rusavhengig, blir også syv andre menneskers liv påvirket. Jeg er her ikke interessert i å belyse rusens virkninger og konsekvenser på det menneskelige plan, da dette kommer tydelig frem i dagens samfunnsbilde. Jeg ønsker å rette søkelyset på samfunnets medavhengige* (Konfluens) rolle i alt dette. Tradisjonelt er denne rollen knyttet opp til de pårørende av den rusavhengige. En rolle som betyr at man muliggjør videre missbruk fra en missbruker ved å gå inn i en hjelperolle basert på en missforstått omsorgside. Hjelpeapparatet slik jeg har beskrevet det ovenfor har også inntatt en slik rolle på systemnivå.

Beskrivelsen av den medavhengige er sosialt aksepter i Amerikansk litteratur. Men her i Norge snakker gjerne hjelpeapparatet om såkalt Medavhengighet. Det synes på meg som om det offentlige ikke helt greier å ta dette problemet helt inn over seg. Denne tematikken beskrives godt gjennom hjelpeapparatets primære problemer å håndtere denne sykdommen på. Mitt fokus rettes mot myndighetene som rett å slett ikke ser problemene innad i hjelpeapparatet drevet av en medavhengig (muliggjørende) rolle. De har etter min mening ikke øynene åpne i sin rolle som er å hjelpe en sosialt ekskludert og stigmatisert gruppe.

Hadde myndighetene åpnet øynene for denne problemstillingen og startet en behandling som også i stor grad også behandler de pårørende ville familiene som helhet fått muligheten til å fungere som normalt igjen. Familien ville blitt en resurs og en støtte i behandlingen i stede for i uvitenhet å forkludre behandlingen for den rusavhengiges behandling. Viktige verktøy i å arbeide dreier seg om inkludering, opplysning og behandling av de pårørende parallelt med den rusavhengiges behandling.

Av Leiv Birger Gimmestad ©