Gimmestad Psykoterapi

Tilfriskning er en prosess mange ikke forstår. Den gjengse parolen er at bare du har ”satt fra deg ” rusmidlene så er alt i orden. Det

dreier seg også om så mye mer en å skaffe seg arbeide, ta en utdanning, trene eller å danne nye nettverk. Selvfølgelig er dette viktige brikker som også må på plass for å bygge seg en varig rusfri tilværelse. Men å skaffe seg ting er ofte hva en rusavhengig er flinkest til.

Egenskapen som ligger der og gjør det mulig å skape en fasade rund nesten hva det skal være. Innen hjelpeapparatet er det mangelfull kompetanse på området. Der er ”du flink” om du får tingene på plass rundt deg. Da slipper de taket i deg og lar deg sveve mot bakken for å se om stillaset holder. Opplevelsen kan best beskrives som å få bind foran øynene for så å hoppe ut av vinduet uten å vite hvor høyt det er. Fallhøyden er som oftest stor og de fleste knuses i fallet.

Følelsen av ikke å høre hjemme i samfunnet blir for kvelende. For mange er referansepunktene til å leve som rusfri få eller svært mangelfulle. Rus har en tendens til å uthule sjelslivet. Livssmerten er løst ved å sublimere følelsene med rus og enda mer rus. Skyldfølelse og følelsen av ikke å strekke til skaper grobunn for en eksistensiell krise. Sjelslivet blir drevet av skammen for hvem man har blitt. Alle nederlagene man opplever gjennom egne forsetter og andres krav og ønsker om å slutte spiser på innsiden av hjerteveggene.

På min veg inn i dette møtte jeg aldri noen som med stolthet sa. ”Jeg skal bli rusavhengig når jeg blir stor”. Men jeg har møtt mange som har sagt at jeg ønsker å slutte, å få orden på livet mitt. Vegen inn i dette betente problemområdet er smertefullt kort belagt av de mange forlokkende følelsene rusmidlene kan trylle fram. Vegen ut derimot er smertefull og ikledd en til tider hudløs opplevelse av ikke helt å høre til.

Man blir først rusfri og så blir man rusfri. Med det mener jeg at rusfrihet er mer en prosess. En rekke av rehabiliterende tiltak som må settes inn for å nå et ønsket resultat. I varierende grad har de ulike rusavhengige forskjellige problemstillinger å ta fatt på. Men den eksistensielle krisen og det åndelige tomrommet er felles. Bare styrken som ligger bak varierer. Problemstillinger som for ”vanlige dødelige” er bagateller, kan tårne seg opp og produsere negative følelser det er fristende å ruse seg på. Da er det liten hjelp i å gå på sosialkontoret å snakke med en nyutdannet sosionom eller en Psykolog som ikke helt greier forstå. Det er jo ikke lett å forklare fargen rød for en person som er blind og aldri har hatt en opplevelse eller følelse av hva du sliter med. Snakke med noe ja, men finn noen som dypest sett har forstand på problematikken.

Reisen ut av dette går ikke utover slik de fleste tror, en går innover. Inn i en selv og de følelsene som ligger og venter på å bli bearbeidet. Vegen går heller ikke utenom problemene, men gjennom problemene. Kunsten er å finne støtte for de valgene man skal ta for å finne vegen. Eksistensielt sett skaper valg angst. For valget og den påfølgende handlingen kan man bare gjøre alene. Både før og etter et valg kan man søke støtte i andre, men å sette i gang handlingen valget skaper kan man bare selv gjøre. Derfor tror jeg på utvikling i samspill med andre. Det frisetter den frie viljen og gir handlekraft. Tryggheten ligger i å vite at det er andre som har gjort det samme før deg og vissheten om at andre kommer bak deg gir drivkraft. Så for å komme ut av seg selv, må man gå inn i seg selv. Finne svaret på hvor er jeg i dag, hva skjer med meg nå, hvor vill jeg i framtiden og hvordan i all verden skal jeg greie å komme dit? Det er svar som ligger i det indre men som bare kan utløses i dialog med andre.